Meny
Søk

RING OSS
67 22 22 67

Slik virker øyet

PRIVATØYELEGEN i Sandvika ønsker å være et ressurssenter for øyehelse og øyesykdommer. Vi presenterer derfor informasjon om øyehelse og øyesykdommer på våre hjemmesider. Våre artikler kan leses uavhengig av hverandre, og i den rekkefølge du måtte ønske.  
Her er en presentasjon om Øyet, grunnleggende fakta: 



Menneskeøyet er et kameraøye. De to øynene er bygd som speilbilder av hverandre, men er ellers identiske. Øyet ligger i øyehulen, og er fortil beskyttet av øyelokkene. Disse inneholder talgkjertler og er på kanten bevokst av hårstrå som hindrer at støv og fremmedlegemer kommer inn på øyet. På øyelokkenes bakside ligger den fuktige bindehinnen, som slår seg over på øyeeplet og sørger for friksjonsløs kontakt mellom dette og øyelokkene. 
Øyet fuktes ved hjelp av tårevæske, som produseres av tårekjertelen. Den ligger oppad/utad, like bak øvre øyelokk. Overflødig tårevæske dreneres til nesen gjennom fine kanaler. 
Øyet kan beveges ved hjelp av seks ytre øyemuskler, slik at de to øynene alltid er rettet mot samme punkt. Derved oppnås samsyn og stereoskopisk syn. 
Selve øyeeplet likner et fotografiapparat. Det er formet som en kule med en diameter på cirka 24 millimeter. Veggen består ytterst av en fast senehinne, «det hvite i øyet», som fortil blir gjennomsiktig og får hornaktig konsistens. Dette er hornhinnen. Innenfor senehinnen ligger den mørke årehinnen, som fortil går over i strålelegemet, som gir feste for regnbuehinnen, iris. 
Iris er øyets blender. Hullet i iris, pupillen, varierer i størrelse etter belysningen. I sterkt lys blir pupillåpningen liten, mens den i mørke er stor. Fargen på iris bestemmes av dens pigmentmengde. En brunøyd person har mye pigment i iris, mens en blåøyd har lite. Irisfargen er arvelig betinget. 
Mellom hornhinne og iris ligger det fremre øyekammeret, som er fylt med kammervann. Dette gir næring til og fjerner avfallsstoffer fra blant annet linsen, som selv ikke har blodåreforsyning. 
Linsen ligger i synsaksen like bak pupillen og kan ved å variere sin tykkelse forandre øyets brytning, slik at øyet kan fokusere over et område fra de største avstandene til nært hold. Bak linsen ligger det geléaktige glasslegemet, som fyller opp det meste av øyets indre. 
Mellom glasslegemet og årehinnen ligger netthinnen, retina, hvor synspigmentet og de egentlige sansecellene, staver og tapper, befinner seg. Ved hjelp av fotokjemiske reaksjoner omdannes her lysstrålenes energi til elektriske impulser. Disse ledes til synsnervepapillen, og ut av øyet via synsnerven til hjernen, hvor tolkningen av synsimpulsene finner sted. 
Netthinnen inneholder også støttevev og blodårer. Bakerst i øyet har netthinnen en liten gulaktig flekk, macula lutea, hvor tappene er særlig tett sammenstilt. I sentrum av den gule flekk sitter fovea centralis, hvor det bare er tapper. Dette området danner grunnlaget for skarpsynet. Skades den gule flekk, vil skarpsynet gå tapt. 
Øyets netthinne kan sammenlignes med filmen i fotografiapparatet; hvis lyset fokuseres på filmen, blir bildet skarpt.